Ordinær

Alle streber etter normalen, eller jeg tror hvertfall det.
En ønsker seg ett normalt liv, ikke for A4 - men hvor en har jobb, hus, fritid sånn rellativt på stell.

Men normalen og det å være ordinær, det er på ingen måte noe å ønske seg.

Som singel jente ønsker jeg selvfølgelig å bli lagt merke til, at jeg får det ekstra blikket fra han som går forbi som fant meg interessant nok til å se meg enda en gang før jeg er ute av synsfeltet og livet hans for godt.
Og ja, noen få ganger opplever jeg det.
Det er selvfølgelig ikke dem folkene jeg helst skulle fått blikket av, men det booster det lille av selvtillit en har.

Etter å ha gått igjennom livet som den tjukke grisen, har det vært en stor omveltning for meg det å gå ned i vekt til å være nesten nede på normalen, i følge BMI er jeg 3kg fra det målet.
Jeg ønsker å være pen og tiltrekkende, og noen dager føler jeg meg akkurat det.
Men hva har jeg å stille opp med i forhold til dem frøkene med ben nesten like lange som jeg er høy?
Jeg misunner hun ikke, hun pene jente hvem det enn måtte være. Hun har sikkert noe hun er usikker på, så la henne beholde med glede dem tingene som gjør hun mer tiltrekkende enn andre.

Jeg har vistnok personlighet da.
I bøtter og spann.
Men hva faen da - er det nok det da?
Ordinært utsende og er smashing personlighet?
Det er ikke akkurat noe som gir meg blikk nr.2

. . .

Hei jeg er Rita Pepita, passe ordinær i utsende men vent til du blir kjent med meg, jeg har en smashing personlighet som du helt sikkert vil komme til å like!
Wow - jeg får prøve å dra den frasen en gang, kunne nesten vært gøy å se reaksjonen.